Skriv ut

Historier


» Vis alle     «Forrige «1 ... 29 30 31 32 33

TRANSPORT AV FERSK FISK FRA HITRA åR 1902




Et stort problem for fiskerne var avsetningsmuligheter for fersk hyse (kolje) i sommerhalvåret. Den blir fort blaut i kjøttet, og i løpet av et døgn, eller mindre, var fisken betydelig verdiforringet. Fiskerne måtte la hyså i fred, for handelsmennene kunne ikke kjøpe, bortsett fra ganske små partier til ubestemte tider. Annerledes var det vinters dag, da fikk fiskerne solgt hyse sammen med for eksempel torsk, som hele året i gjennom ble kleppflekt og saltet til kleppfisk. Hyse egnet seg ikke til dette, og filetering var enda en ukjent ting.
I 1902 overtok Søren Skaaren handelsstedet Gjøssøy, etablert i 1856 av Morten Lossius. Noen år senere reiste Søren Skaaren resolutt til Østersund, og en tid etter også til Stockholm for å skaffe seg nye markeder for forsendelse av fersk fisk, særlig hyse og torsk. Forsendelsene kunne bare skje i vintermånedene av hensyn til fiskens holdbarhet. En tid hadde onkel tumlet med tanken om å skaffe seg is til nedkjøling av fisken, og en vakker dag gikk han i gang med å bygge ishus i nærheten av brygga. Arbeidet ble forsvarlig utført - dobbelte vegger, likesom golv og tak, og mellomrommet fylt med sagflis - og dobbelte dører førte inn til rommet for oppbevaring av isen. Når det var helt fylt, kunne der lagres om lag 4 tonn fordelt på ca. 100 isblokker. Temperaturen inne i ishuset kunne nærme seg nullpunktet, og dette rommet kan derfor nærmest betraktes som et stort kjøleskap. Isen ble skåret på ei tjønn i nærheten, og transportert i båt til ishuset. Isskjæreren måtte arbeide i sjøstøvler og oljeuhyre, men våt ble han både ut- og innvendig av det anstrengende arbeidet. Saga han brukte var spesialkonstruert for slikt arbeid. Isblokkene ble transportert på slisker, laget av planker, ned i foringsbåten, og fra den opp til ishuset.
Mottak av fisk skjedde helst på lørdager, og da kunne det være ganske livlig nede på brygga. Noen isblokker ble hentet fra ishuset, knust med en diger treklubbe i en stor kasse, og fiskekasser ble hentet frem. Først ble lagt et lag med is på bunnen av kassen, så et flo med nyvasket fisk, mest hyse, derpå et lag med is, og slik fortsatte det til kassen var full. Så fulgte et siste lag med is, før lokket ble spikret på og merkelapp med avsenders og mottakers navn og adresse ble forsvarlig festet på tverrsiden av emballasjen. En slik kasse inneholdt vanligvis 50 kilo fisk og 4 kilo is.
Sent en lørdags ettermiddag ble 6 slike kasser låret fra bryggeporten og ned i føringsbåten. Den lille fjordbåten kom da på sin tur fra Trondheim om Titran på Frøya, og derfra over havet til Hitra, og strøk rett forbi østpynten av Gjøssøy uten noe anløp. Det kom først mange år senere. Denne gangen skulle jeg være med for en håndstrekning, for det blåste en kuling fra sørvest, og skumsprøyten sto høyt over de ytterste skjærene litt lenger ute. Etter avtale ville dampskipet stoppe om noen kom ut med varer for videreforsendelse. Ved sjutida om kvelden var vi på plass med båt og last i ei ørlita vik nær farleia, og satt der i ly for vinden mellom svære kampesteiner, i regntung, gråsvart luft og ventet på lokalbåten. Det varte og det rakk, tiden gikk, klokka ble både åtte og ni, ingen båt kom. Altså forsinket. Men det var jo noe onkel Søren var fullt fortrolig med. På sine mange turer til den vesle vika med fiskekasser, hadde han måttet lære seg til å vente. I mørket kravlet jeg opp på nærmeste høyderygg for å speide ut over havet. Straks etter fikk jeg øye på landterner til et skip med kurs sørvestover og godt klar av skjærgården utenfor Hitra. Straks etter hadde skipet lagt om kursen til babord, for jeg fikk se begge sidelandternene samtidig - skipet stevnet rett inn mot fallgarden i skinnet fra den hvite sektoren på Hundholmen fyrlampe, like ved oss. Et par kilometer lenger inn ville Djupleia åpne seg med svære brenninger på begge sider, men sikker gjennomfart. Noen minutter senere var vi i båten og rodde ut. Der kom D/S Rein like forbi pynten av Hundholmen. Vi la båten vår i kursretningen, og jeg svingte sakte med en tent parafinlykt. Nå gled rutebåten med sakte fart tett innpå oss, og onkel fikk tak i en nedhengt trosse og tok i hast et par halvstikk rundt framstavnen på føringsbåten. Det samme gjorde jeg, og vi klappet helt inn til skipssiden. Det hvinte i vinsjen fremme på bakken, lossebommen svingte ut, og straks etter var to fiskekasser lenget fast, dinglet litt i luften høyt oppe, for så å bli senket ned i lasterommet på skipet og stuet bort. Lossingen tok mindre enn ti minutter, og onkel leverte styrmannen en pose som inneholdt fraktpenger, samt følgebrev og jernbaneanvisning. Skipet økte farten, trossa ble kastet foran, mens jeg holdt litt igjen i bakstavnen. Båten vår svingte til tvers av dampskipet, og jeg slapp trossen og vi unngikk propellvatnet, som rotet opp sjøen ganske mye, og kunne ha fylt båten vår i en blunk om vi der hadde kommet inn i strømvirvlene.
Søndag kveld kom D/S Rein til Trondheim. Fisken fra Hitra ble ført til jernbanestasjonen, kassene lastet inn i en godsvogn bestemt for Østersund, og en må ha god grunn til å anta at noe av innholdet kunne serveres til middag følgende mandag av husmødre i Jamtlands hovedstad.
Gullflyndre (rødspett) var som regel ettertraktet vare både i Østersund og Stockholm, men oppfisket kvanta kunne ofte ikke dekke etterspørselen.
Ut over høsten ble flyndre fanget med pik, en harpunlingnende gjenstand av jern, ca 40 cm lang, vekt om lag 3 kilo, og nærmest sylinderformet. I den nederste enden hadde den skruegjenger, og selve piken, med kraftige mothaker, kunne skrues av og på. Øverst på jernstykket satt en bøyle hvortil det ble festet en line på 8-10 favner (14-17 meter).
Da det er klårskytt (god sikt i sjøen) senhøstes, og flyndra kommer opp på grunnere vann med sandbotn, lot det seg gjøre å pike den på godværsdager. To mann i en færingsbåt, den ene halvt lå i framskotten og undersøkte havbotn med en vannkikkert, den andre andøvde båten fra hamletofta. Med sakte fart krysset båten i siksak over et begrenset område, og andøveren måtte lynrapt følge pikerens anvisning på kursendring. Sistnevnte grep piken og firte den forsiktig ned til vel en favn fra botn, og anviste med beina hvilken retning båten skulle svinge, noen få sekunder stopp, og piken rant av sted og spiddet flyndra der nede på botn. Men ofte kunne det bli bomskudd på grunn av strøm i sjøen, flyndra rente unna piken noen meter og slo over seg - gjemte seg i sanden, eller pikeren ikke hadde siktet nøyaktig nok. Ut over etterjulsvinteren kunne man fange flyndre med garn, et spesiallaget redskap for denne fangst. En satte flyndregarne på 20-30 favners dyp eller mer, men ofte med mindre bra resultat. I det hele var det svært få som drev flyndrefiske, og annen redskap enn som nevnt ovenfor hadde fiskerne ikke til rådighet den gang.
Fortjenesten på eksport av fersk fisk kunne variere mye - fra ca. kr. 8,00 pr. kasse til opplagt tap. Forsinkelse i transporten, et tilfeldig mettet marked og prisfall som følge herav, virket sjanseartet for eksportøren. (av Morten Lossius, f. 1889)

Eier/kildeMorten Lossius/Gunnar Chr. Lossius
Linket tilSøren Olsen Skaaren

» Vis alle     «Forrige «1 ... 29 30 31 32 33