John og Gusta

John og Gusta bodde i hovedhuset på Ner-Halsan, og allerede i 1919 tok de over farsgården. John var blant annet medlem av ligningsnemnda og forsorgsstyret. Gusta var også etterkommer av Isak Jensen. Hun var oldebarn av Isaks sønn Johan.

 Gusta har for øvrig fått en sving oppkalt etter seg. Det er den tidligere svingen mellom Eide og Eidsmo langs veien til Fillan. Gusta var nervøs for å sitte på bil, og spesielt i den skarpe svingen på Eide. Det ga hun ofte uttrykk for når hun satt på til Fillan. Leif Kristoffersen fra Myra kjørte drosje en periode og fikk blant annet en rekke kjøreoppdrag i forbindelse med at folk på Ansnes skulle til doktoren i Fillan. På en av disse turene, da Gusta Ansnes var en av to passasjer, måtte Leif ta med seg Hans Brøttingsvåg som ”annen-pilot”. Han skulle nemlig ta seg av returen, fordi Leif hadde annet å gjøre. Da de skulle begynne på den omtalte svingen på vei til Fillan, sa Gusta: ”I dag må det no gå bra når dæm e’ to frammi der!”. Det er også blitt fortalt at hun enkelte ganger krevde å at drosjen stanset slik at hun kunne gå av og spasere akkurat denne vegstrekningen. Gusta var veldig glad i å komme seg rundt og besøke venner og slektninger. Hun gikk mye, men var også en flittig passasjer på de gamle dampbåtene. Da bilene kom, prøvde hun å komme seg med når det var mulig, selv om hun syntes det var litt skummelt.

Gusta var svært utadvendt. Hun kjente alle, snakket med alle og besøkte alle. Hun lo og hygget seg i alle selskap, var alltid optimistisk, trallet og sang dagen lang. I tillegg brevvekslet hun med mange. John var annerledes. Han kunne være sky og noen ganger trakk han opp på loftet og la seg, hvis det kom folk. Dersom det kom kjentfolk, for eksempel søskenbarnet Dorthea, som bodde på Øver-Halsan, så var han alltid klar for en prat. På sine eldre dager bodde Dorthea hos datteren på Sjøhaugen. Dagstøtt kom hun gående til Ner-Halsan, lett vaggende med hendene på ryggen.
I huset på Ner-Halsan foregikk det aller meste på kjøkkenet, samt i østerstua hvor enkemannen Johannes regjerte og fikk sine gjester. Han hadde ofte og mye besøk av slekta inni stua si. Der kunne han følge med på det meste som skjedde. Stua hadde vindu både mot nord, øst og sør. Kjøkkenet derimot hadde bare to vinduer mot nord, til lite nytte bortsett fra å følge med hvem som kom over haugen fra Notvollan eller fra Øver-Halsan. Derfor ble verandaen ofte benyttet. Da Johannes i 1956 døde var det begravelse på låven. Lokket ble tatt av kisten slik at alle som ville se ham en siste gang, fikk det. Etterpå var det gravøl i storstua mot vest.

I ung alder hadde John en motorbåt som het Fram. Dette var en åpen fiskebåt på 30 fot med en 6-hester Gideon-motor. Med den var han med på fisket ved Titran og utenfor Sula i 1920-årene, men på 1930-tallet gikk Fram i opplag. Den ble liggende opptrukket i Ansnesvika og fungerte mer som et lekehus for ungene. Senere hadde John blant annet en båt han kalte Sjøblomsten. John drev senere laksenøter utom Sjela og ved gammelgården i Stenkløv inni Fillfjorden. En sommerdag i midten av 1950-årene da han og sønnen John skulle til sistnevnte plass røk det brått opp til storstorm da de var på vei hjem i robåt. De klarte å redde seg i land på Bukkskjæret. Hjemme på Ner-Halsan var folket livredde for hva som kunne ha skjedd. Til slutt fikk de båten M/K Ansnes til å legge fra kai og hente dem borte ved Bukkskjæret.

John følte seg ensom etter at kona Gusta døde i 1975. Han flyttet snart til Trondheim og bodde hos datteren Edel noen år. Da han var i åttiårene fikk han store problemer med en fot. Den måtte amputeres et stykke nedenfor kneet. Men han lærte seg å leve med skinner på foten og gikk tålelig bra. Mot slutten flyttet han hjem til Ansnes og bodde hos sønnen Arne. John fikk god pleie av svigerdatteren Solveig de siste årene. Solveig ble imidlertid sterkt rammet av astma og kunne etter hvert knapt arbeide. Derfor måtte John bo ved Hitra helsehus i Fillan det siste året han levde.