Julekvelden
Jeg minnes titt mens barn jeg var
når julekvelden kom.
Fra julegranen duftet bar
og julens budskap leste far
om Frelseren som kom.
Et lite barn ble sendt av Gud
det fødtes i en stall.
Foruten prakt og fyrsteskrud
enskjønt det var jo sønn av Gud
fra himlens høye hall.
I andakt knyttes fingre små
og øre det ble spent.
Og i to barneøyne blå
en glans av undring stille lå
for det som hadde hendt.
Om mor og far, mitt barndomshjem
et minne jeg har gjemt.
Et frø slo rot og spirer frem
en gave i fra begge dem
som aldri vil bli glemt.
Vår julekveld er ei som før
vår lyre er ustemt
og tankene på det vi bør
innhyllet er i glemselens slør,
og julens kjerne glemt.
Men julens glade budskap vil
jeg aldri glemme bort.
Det lyse skal som sol og ild
og krybben vil jeg ile til.
Det største av alt stort.
Skomringstimen.
Skomringstimen, - den kjæreste
og mest etterlengtede timen
av alle døgnets timer
gjennom hele vinterhalvåret.
Da kvilte alt og alle,
sinnet kvilte, kroppen kvilte
De seneslitte hendene
lå i ro i fanget.
Vevstolen støyet ikke,
slagbordet var i ro,
skyttelen som ellers jaget
frem og tilbake
mellom de mange trådene
lå stille, -
hespetreet var stille
kardene lå urørlige i
den store ullkurven,
råkken var også i ro.
Barna satt musende stile
rundt farmor eller mormor
som fortalte eventyr –
ingen lampe brente,
bare det sparsomme
skinnet fra ovnens trekkluke
lyste opp i det fredfulle rommet.
Hvorfor forlot du oss?
var det den moderne tiden,
og det elektriske lyset
som fortrengte deg? –
vi minnes deg skomringstime,
og savner deg -.