Historier

» Vis alle     «Forrige «1 ... 65 66 67 68 69 70 71 72 73 ... 76» Neste»     » Lysbildefremvisning

SVENESSET I BARMFJORDEN I 1754



SVENESSET I BARMFJORDEN I 1754

Av Svein Bertil Sæther


Når vi forteller historier fra riktig gamle dager, er det ofte de dramatiske fortellingene som blir trukket fram. Om vi sammenligner historia med havet, så er hverdagene de mange tusener av små bølger, som vi knapt legger merke til. Det er de enkelte svarte bårene med rykende skumtopper vi ser. Det er de historiene som skiller seg ut fra hverdagen, og det er de som blir husket. På denne måten bidrar historiefortellerne til å gi et skeivt bilde av historia. Det er jo hverdager det er flest av.

Men i arbeidet med bygdehistoria vår hender det at en kommer over ei gammel historie, som kanskje ikke er særlig dramatisk, men som gir oss et lite gløtt inn i hverdagen til folk her på Hitra langt tilbake i tid. Her er det den virkelige historia kommer fram. Et godt eksempel på det er denne historia fra Svenesset i Barmfjorden midt på 1700-tallet.

I året 1750 kom det flyttende et parfolk og tok over som leilendinger på gården Svenesset i Barmfjorden. Det var Erik Korneliussen og kona hans, Margrete Pedersdotter. Erik kom fra innlandet et sted. Margrete var født på Sørsætra på Fjellværsøya. Hun var enke etter Kresten Nilsen Jektvika på Dolmøya da hun vart gift med Erik Korneliussen i 1749. De bodde halvanna år i Jektvika før de bygsla Svenesset av gårdeieren Rasmus Rosing Parelius på Hopsjøen.

På seinsommeren 1754 begynte et rykte å spre seg, først i Barmfjorden og deretter videre rundt om i grendene på Hitra. Etter at folkesnakket hadde spredd seg fra den ene til den andre ei tid, vart historia slik:

Ho Ingeborg Jonsdotter, den 54 år gamle tjenestejenta hos han Erik og ho Margrete på Svenesset, døde tidlig søndag morgen den 11.august. Det var han Erik som hadde banka ho for at ho ikke hadde passa på krøttera skikkelig. Både kyr og sauer og geiter hadde kommet seg inn på kornåkeren og ødelagt den. Det var Ingeborg si skyld, for ho skulle gjete krøttera. Og han Erik hadde banka ho Ingeborg i raseri. Etterpå hadde den stakkars gamle kona krøpet opp på låven og lagt seg, og der døde ho om natta.

Videre vart det fortalt at da han Johan Fausland kom til Svenesset og ville ta mål av liket og lage kista, så fikk han ikke lov til det for Erik og Margrete. Ikke ville de ha hjelp til å kle liket, heller. Og tvert imot all skikk og bruk: Margrete og Erik hadde spikra igjen kista, slik at ingen fikk se ho Ingeborg på begravelsesdagen hennes!

Her var det noen som hadde ting å skjule, ja. Ingen tvil om det.

Folkesnakket kom ganske fort presten kapellan Johan Christoffer Kraft på Vikstraum for øre. En dag spurte han prestens medhjelper Krestoffer Kjølsøya om han hadde hørt noe rykte om at Margrete og Erik på Svenesset hadde skamfert tjenestejenta si, slik at ho døde av det? Jau, han Krestoffer måtte innrømme at han hadde hørt om det, men han våga ikke å si mer, for han hadde ikke noe bevis, sa han. Saken burde undersøkes, mente presten, så han budsendte Jon Hjertøya, som også var presten medhjelper. Krestoffer Kjølsøya fikk beskjed om å hente Erik Svenesset, og så dro de til kirkegården på Dolm, tok opp grava, åpna kista og undersøkte liket. Dette var ti dager etter at Ingeborg døde. Hun hadde ligget fem døgn i jorda, og verken presten eller medhjelperne var i stand til å fastslå om merkene på liket kom av mishandling eller om de rett og slett skyldtes naturens gang. 

Kapellan Kraft valgte da å melde inn saken til lensmann Jørgen Kjellsen Inntian. Og da det vart holdt bygdeting på Sørvalen i Dolmsundet sist i oktober 1754, tok futen Johan Ruberg opp forhør. Både Margrete og Erik på Svenesset og fleire i nabolaget måtte stå fram og fortelle hva de visste. Og nå var det de som var hendelsene nærmest som fortalte, og vi er så heldige at vi får høre på:

Ho Ingeborg Jonsdotter hadde vært hos dem i snart sju år, kunne Margrete og Erik fortelle. Ho tjente hos dem da de bodde på Dolmøya, og da de flytta til Barmfjorden, flytta ho Ingeborg med. Men sia nyttår hadde ho ikke kjent seg bra. Fredagskvelden den 9.august rodde Erik og Margrete ut med sildgarna. De var på sjøen heile natta, og da de kom heim om lørdagsmorgenen og husdyrstellet var unnagjort, skulle de tre kyrne, fire sauene og to geitene drives til marka og gjetes. Ingeborg skulle gjete, og Erik og Margrete spurte om ho orka det? Jau, ho skulle prøve, sa ho, men de måtte følge med sjøl, så ikke dyra kom heim og gjorde skade på åkeren.

Ved middagstider kom dyra heim. Mannen på nabogården, Ola Aune, så det og ropte til Erik. Sammen fikk de samla dyra og hatt dem inn i fjøset. Ingen av dem var kommet i åkeren. Lenge etterpå kom Ingeborg gående heim. Ho satte seg ned ved stuaveggen. Ingen sa et ondt ord til henne. Margrete spurte om ho ville ha mat, og Ingeborg fikk både graut og melk. Etterpå fant Margrete fram litt brennevin og ga henne. Noe av det drakk ho, og noe smurte hun seg på brystet med. Så gikk ho opp på låven og la seg. Det var her ho brukte å sove.

Etter fjøsstellet om kvelden, og etter at Margrete hadde stelt den årsgamle gutten deres, Kornleius, gikk hun ut for å se til Ingeborg. Da sa Ingeborg at ho var klein. Så gikk alle til ro. Morgenen etter, søndagsmorgenen, ropte Margrete over til Ingeborg, men fikk ikke noe svar. Da sa ho til Erik: «Hør bort åt ho Ingeborg, du». Erik gikk bort på låven, men kom fort tilbake til Margrete og sa: «Du får gå bort og sjå til ho sjølv. Eg trur itj det e så rett fatt». Margrete og ei kone Helvig, som bodde hos dem, gikk da bort på låven. I det samme de kom inn på låven gjespa ho Ingeborg til og trakk sitt siste sukk.

De bar den døde ut av låven og la henne på et bord. Så rodde Erik over til Aunet og henta nabokona Gulla Danielsdotter Aunet, og ho hjalp til med å vaske og stelle liket. Margrete rodde til Sandåsen for å leie seg gjeter, og etterpå rodde ho til Hammerstad og fikk tak i bord til likkista.

Johan Fausland fortalte at han bad Erik om å ta mål av liket, og så laga de likkista sammen. Huskona Helvig fortalte at ho hadde bodd på Svenesset sia åtte dager før pinse, og ho hadde aldri hørt at verken husbond eller matmor var leie mot Ingeborg. Gulla Aunet sa at det var ho som hadde vaska og stelt liket, og ho kunne ikke se at det hadde merker av noe slag.

Dermed avslutta futen Johan Ruberg denne saken. Han uttalte til slutt: «Bøgde-Rygtet maa være udkommet af Erich Sveenesset og Kones Misundere». Det hadde han kanskje rett i.


Eier/kildeKystmuseet/Svein Bertil Sæther
Linket tilMargrethe Pedersdatter Sørsæther

» Vis alle     «Forrige «1 ... 65 66 67 68 69 70 71 72 73 ... 76» Neste»     » Lysbildefremvisning