Historier

» Vis alle     «Forrige «1 ... 46 47 48 49 50     » Lysbildefremvisning

Tvangsevakueringen



Tvangsevakueringen

 

Karens Wedøs familie, mora Birgitte Nilsen og Karens søsken, ble som flere tusen andre familier i Finnmark og Nord-Troms tvangsevakuert under andre verdenskrig. Før det kommer så langt rømmer Birgitte Nilsen og hennes tre gjenlevende barn fra hjemstedet når evakueringsordren blir gitt i november 1944. Birgittes mann, Guttorm og den 16-årige sønnen Johan, omkom begge i en båtulykke i mars samme året.

Mannfolkene rev ned en gammel seterbu som sto et stykke fra huset på gården og bygde den opp igjen ca. 2 km nord for hvor huset sto. Den 12 november 1944 flyttet 14 mennesker inn i den lille gammen på om lag 10 kvm og som kun besto av 1 rom. Dagen etter dette var Karen og søsteren Elly gått ut for å leke. Karens mor syntes etter hvert at hun måtte ut for å lete etter dem, og hun ble da oppdaget av tyskerne. Hun måtte fortelle om de andre, samt hvor de hadde tilhold. De ble alle tatt med tilbake til gården hvor de der måtte se på at tyskerne satte fyr på husene.  Mellom 15. og 20. november 1944 ble alle husene i kommunen nedbrent av tyskerne.

Tyske styrker hadde fått ordre om å bruke den brente jords taktikk ved sin tilbaketrekning. Fra og med Berlevåg og vestsiden av Tana skulle alt som kunne være til nytte for mennesker ødelegges eller brennes. 70 000 fikk beskjed om å evakuere, men rundt 23 000 trosset denne ordren av forskjellige årsaker og overvintret der det måtte være mulig. Folk gjemte seg inne i trange fjorder, i daler og fjell, i huler og sommerfjøs og under båter som ble snudd. De bygde gammer og levde i stadig frykt for å bli oppdaget og straffet for ordrenekt. Mange av dem bodde slik fra oktober 1944 til mai 1945, og flere av de som overvintret ble skutt og drept. Den tyske tilbaketrekningen i nord påførte befolkningen store påkjenninger både av økonomisk, men kanskje spesielt av psykisk karakter, og mange var preget resten av sine liv.

Karens familie ble sendt sørover med båt etter at de ble tatt. Båten het «Hjelmen» var på om lag 50 fot. Alle egnede båter ble rekvirert av tyskerne, og eierne kunne ikke nekte å utføre ordre. Ferden gikk først til Hasvik hvor de, sammen med mange andre evakuerte, ble flyttet over i en annen og større båt som het «Nygrunn».

«Nygrunn» brakte sine passasjerer til Tromsø hvor de ble internert i Ølhallen der. Denne kjente puben var eid av Macks bryggeri. Der fikk de utlevert matkuponger som de kunne spise for på cafe Sagatun. Og alle ble avluset om de hadde lus eller ikke.

De ble i Tromsø en uke før de ble sendt videre sørover på en båt som het «Vårsol». Båten hadde ikke lugarer, og alle ble stuet sammen i lasterommet under dekk. Det ble mange stopp underveis for bunkring av mat, vann og drivstoff. Maten som ble servert var som oftest sildesuppe.

Målet for reisen var Åndalsnes skulle det vise seg. Og i jula 1944 ble alle internert på et turisthotell på Flatmark, ikke langt unna. Til da hadde hotellet vært brukt til å internere russerfanger. På Flatmark ble familiene fordelt til forskjellige steder. Noen ble på Åndalsnes, mens andre ble sendt til Ona. Karen og hennes familie ble sendt til Hustad ved Hustadvika. Der fikk de bo på gården til en som het Hilmar på et sted som het Julshamn. De fikk til og med egen leilighet på gården. Der ble familien værende til sommeren 1946.

 

I juni 1946 startet turen hjemover i båten «Brilliant». Det var mange familier med på turen mens andre familier allerede hadde startet turen nordover i mai.

Den 10. juli 1946 kom Karen, søstrene Anny og Elly og mora samt resten av følget tilbake til hjemstedet i Øyfjord etter ferden som startet i Hustad på Nordmøre og gikk via Trondheim, Bodø og Tromsø. I Tromsø måtte reisefølget på 10-12 personer få tillatelse til å dra videre til Hasvik fordi det ikke var noe å komme tilbake til da alt var borte, husene var brent og dyrene slaktet.  

Den første tiden bodde alle i båten, før de fikk tak i brukte materialer og fikk bygget et skur i Øyfjorden med enkle vegger dekket med pappfilt innvendig. Der bodde de den første vinteren. De påfølgende måneder og år ble det etter hvert bygget nye hus, også Birgitte Nilsen fikk bygget seg nytt hus, i Hasvik.

Karen ble boende i Hasvik til hun tok seg arbeid. Hun begynte snart som stuepike på hurtigruteskipet «Harald Jarl», og der traff hun matrosen Emil Wedø. De giftet seg og bosatte seg i Trondheim inntil de flyttet til Hestvika i 1958 hvor de leide hus hos Ola og Anna Andresen i Grindvika. Emil gikk imidlertid snart i gang med å bygge eget hus, og fikk god hjelp av faren, Oluf. I 1959 flyttet Karen og Emil inn i sitt nye hjem «Bjørklund» i Hestvika.

 

 

Gunnar Chr. Lossius (2020)

 

Kilder:

Arvid Petterson (Norgeshistorie.no)

Egil Strand, Sørøya (Karens Wedøs fetter)

Anita Wedø


Eier/kildeKystmuseet
Linket tilBirgitte Kristine Johansen; Elly Kathrine Nilsen; Karen Ingvarda Nikoline Nilsen; Anny Gunhilde Nilsen g. Bøkset

» Vis alle     «Forrige «1 ... 46 47 48 49 50     » Lysbildefremvisning