Arnt Jensen Bondenget
1786 - Ca 1818 (32 år)
person
Person
Navn |
Arnt Jensen Bondenget |
|
Kjønn |
Mann |
|
Fødsel |
1786 | Frøya location_on |
Død |
ca 1818 | Frøya location_on |
group
Foreldre
Far |
Jens Svendsen Bondenget f.1756, Sørdal, Gurvikdalen, Strømøyvågen, Frøya location_on d.Ja, ukjent dato, ?Bondenget, Frøya location_on |
|
Mor |
Berit Castensdatter Dragsnes dp.1 Jan 1758, Hitra location_on |
|
Ekteskap |
29 Jul 1781 | Sletta kirke, Frøya location_on [1] |
|
||
Famile ID |
F14907 | Gruppeskjema | Familiediagram |
family_restroom
Familie
Olava Danielsdatter Sørdal
f.2 Sep 1792, Sørdal, Gurvikdalen, Frøya location_on
Ekteskap |
1815 | Sletta kirke, Frøya location_on [2] |
place
Hendelseskart
Fødsel
Ekteskap
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
description
Notater
- Gurvikdalen i 1814 sett fra 2014 (kilde: Skarvsetta 2014).
Enn om vi heiser råseglet på færingen vår og slører opp Straumøyvågen i sørvesttrekken på dagen 200 år i dag? Det er mildt og fint, med litt småyr i lufta. Under Middagsheia stryker vi inn mot land og legger til ved Gurvikdalen i Dalasundet. Her er det fire bruk. En kar i 30-årsalderen møter oss nede i støa. Det er han Arn Jensen Bonenget. Han er trulova med Olava Danielsdotter, eldste dattera til Karen Larsdotter, som er enke på et av bruka her i Dalen. Husbonden her, Daniel Olsen, døde for et par år sia. Jasså, har vi lyst til å se på båt og bruk etter han Daniel? Ja-ja, han Arn kan bli med oss, han. Det er ikke mye fisk inne på brygga nå så seint på hausten: Et parti tør sei, noen tønner med salta torsk, noen sildtønner, mest til husbruk og tre tønner med levergrakse, som etter hvert skal bli til tran. Det var bra skreifiske i vår, forteller Arn, og de hadde hengt bra med fisk, men det var ikke noen pris å få for den hos handelsmennene. «Engelskmann ha stoppa all skipstrafikk te og frå landet, så kjøpmenn får da itj selt fesken, dem hell. Og da betale dem itj feskarn stort, sju». Arn rister på hodet over galskapen. I bryggesvala henger ei stor snørsule, med ei tvihak, med forsing og jarstein. Både ved vårfisket etter skrei og lon- ge og fisket om hausten etter storsei bruker fiskerne her omkring først og fremst snøre, sier Arn. Han forteller at våfisket her varer fra februar til midten av april, av og til litt lenger. Vi går inn i skjåen til Daniel Dalen og ser at her henger det jo flere torskgarn. «Bruker dere ikke garn under vårfisket da?», spør vi. Arn rister på hodet. «Mesta ingen gjer det lenger no», svarer han. «Det va vesst ein og annan som brukt garn etti skreia før. Vart berre leven tå det», sier Arn og vil ikke uttale seg mer om den saken. Men til fiske etter modde, som foregår fra september til mai, bruker de ofte garn, får vi høre.
Vi teller 16 sildegarn her på skjåen, og her henger det ei heil sildenot, som de fire brukene i Gurvikdalen eier i lag. Sildefisket foregår fra seinsommeren og utover heile hausten. Garna blir satt i lenker på tre-fire garn eller mer. Sildnota i Gurvikdalen er ikke blant de største, rundt 80 favner lang og ni-ti favner djup. Likevel må de være minst ti-tolv mann for å betjene notbruket. Ikke minst når notbåten skal roes en veg og spellbåten med notarma den andre vegen rundt sildestimen kreves det mye handmakt og mange roere. Det er ikke hvert år det blir sildnotsteng i Staumøyvågen, forteller Arn Jensen, silda er uberegnelig slik. Men bruket ligger klart hver haust, og når varsel om innsig av en sildestim kommer, er det bare å kaste fra seg alt annet og gjøre seg klar. Med garn kan en fiske noen få tønner sild, men med ei not kan en ta flere hundre tønner. Og notsilda er best, for den blir tatt levede og får gå av seg åtet før den blir håva i land. Også småsei og mort blir av og til tatt med kastnot. Det henger ei kastnot på skjåen, ser vi. Småseien blir også fiska med trøer, særlig til matfisk på sommerkveldene. Men helst bruker de søkknot til småseifisket. Det henger et søkknotøre med arm her i skjåen. Et søkknotøre er en firedel av heile nota, og det er vanlig at fire fiskere eier hvert sitt søkknotøre. Når de fisker med søkknot, må fire båter samarbeide. De fire søkknotørene blir festa sammen til en firkant. Så senkes nota ned på grunna, og når de merker at småseistimen er over nota, drar de av alle krefter i hver si notarm (tauet) og fanger småseien som i en sekk. Derfra håves seien opp i båtene. Det rek- nes som en god fangst når de fire færingene er fylt med småsei, sier Arn.
I naustet etter Daniel står det en færing og to seksringer. Den ene seksringen er tydelig mer slitt enn den andre, men i alle tre båtene ligger rigg, mast og råsegl og el- lers alt utstyret som hører med. «De får bli med borti storbåtnaustet òg», sier Arn. Storbåtnauset er en enkel bygning, nesten bare et tak, som ligger over noen stein- vegger inntil en bergnabbe. Her ligger storbåten. Den er stor som ei lita jekt. «Det er en trelesting», forteller Arn Jensen. Vi forstår at det betyr at den kan laste tre lester, altså heile 36 tønner. Tre av brukerne i Gurvikda- len eier denne båten sammen. Det er en føringsbåt, altså en båt som brukes til frakt. «Langt atti tida brukte folk her omkring å føre fisken sin til Bergen», forteller Arn. Da brukte de jekter og føringsbåter, som denne. Men så fikk handelsborgerne i Trondheim lov av kongen til å slå seg ned her i prestegjeldet og drive handel, og da måtte fiskerne handle med dem. Det var kjøpmenn over alt her på den tida, har Arn hørt. «No har vi for det mest begynt å før fesken våres te byn igjen sjøl», sier han. Mest til Trondheim da, forstår vi. Men det er de som segler helt til Bergen også. «Vi får ber pris når vi føre fesken sjøl», forklarer Arn. Men i år har det alt- så vært lite hjelp i det. Arn er sint på engelskmannen, forstår vi. «Ka gæli ha vi gjort dem?» spør han. Så gli- ser han i skjegget: «Men vi lure engelskmann lell, vi». Hvordan da, spør vi? «Vi segle da på bøgdin», sier Arn. Et par ganger i året drar fiskarbøndene innover Trond- heimsfjorden med føringsbåten full av fisk: Tørfisk, salt- fisk, sild og tran. De segler forbi Trondheim og innover Trøndelag, til Stjørdalen, Verdalen og Inderøya. I mars er de fast på Marsimartnaden på Levanger, og her mø- ter de svenskene som kommer over fjellet fra Jemtland. Og så bytter de varer, fiskarbøndene, inntrønderne og jemtene. Slik har det vært i hundrevis av år, kan Arn fortelle. «Der kan itj engelskmann ta oss, veit de», hum- rer Arn. Både fisk og sild blir delt opp i kjøpmannsgods og bondegods. Kjøpmannsgodset går til bykjøpmenne- ne, som skal selge det videre til utlandet. Derfor kreves det høgere kvalitet av kjøpmannsgodset. Bondegodset er byttevarer til inntrøndere og jemter, gjerne tør eller salta sei og garnsild. Tilbake får de kornvarer fra inn- trønderne og jern- og trevarer av ulike slag fra jemtene. Men de seinere åra har det ikke vært så enkelt dette, heller, sukker Arn. «Før kunn vi få ei tynn konn fer ei tynn spekesild», sier han. «No ferlange dem både to og tre tynna sild, og enno ha konnet deres vore så dårlig at det mesta itj e folkmat». Det har vært uår innover byg- dene og mindre korn, forklarer Arn. Han håper på bedre tider. Krigen mot engelskmennene er visstnok over, trur han. Da kan skipa segle fritt igjen, og handelen med ut- landet vil ta seg opp. Og kanskje vil Vårherre hjelpe oss med bedre sommervær, slik at det blir modent og godt korn, håper Arn. Hva med poteten da, spør vi? Har dere prøvd den? Da storflirer Arn og rister på hodet. «Pote dedes? Nei, det svineriet kjem itj på bordet åt meg», slår han bestemt fast. Den får du nok bite i deg, tenker vi, takker Arn for omvisninga, setter oss i færingen og ror tankefullt tilbake til vår egen tid.
description
Kilder
- format_quoteS794 Familysearch.org, "Norway Marriages, 1660-1926," database, FamilySearch (https://familysearch.org/ark:/61903/1:1:N7TH-QYT : 12 December 2014), Jens Svendsen Dalen and Berrit Carstensdr, 29 Jul 1781; citing Hitra, Sør-Trøndelag, Norway; FHL microfilm 126,695.
- format_quoteS794 Familysearch.org.
"Norway Marriages, 1660-1926", database, FamilySearch (https://familysearch.org/ark:/61903/1:1:N7TH-9TR : 20 February 2020), Olave Danielsdatter Dahlen in entry for Arnt Jensen Boneng, 1815.