Historier

» Vis alle     «Forrige «1 ... 43 44 45 46 47     » Lysbildefremvisning

”Jul i råtorvåret”

Skrevet av Einar Brendboe morens 100-årsdag i 2010.


”Jul i råtorvåret”
Av Einar Brendboe

Det nærmer seg jul på øya Langøya som ligger lengst vest i Dolmsundet, og på øya er det to beboere. 
Vinternatten er kald og en enke sitter oppe om natten og strikker sokker og votter til sine sju av ti barn som bor hjemme og ikke er konfirmert, lyset som gjør strikkingen mulig er fra en av de siste torvene som ulmer i den gamle komfyren med åpen ovnsdør så lyset slipper ut på kjøkkenet.
Det er ikke mye torv igjen i torvhuset og det er ikke så mye rekved heller i år når ingen driver sjøen.
Den siste sommeren og høsten var det mye regn så det var ikke mulig å få tørket torv til brensel og oppvarming til den kalde vinteren, slike år ble omtalt som ”rå torv året”. ”Tallje er sausjit som er igjen i sau bingene”
I mangel på brensel og varme måtte barna ligge i fjøset på talljen sammen med sauene med en strisekk og høy over seg.
Hun tenker tilbake på sist jul da ektemannen var frisk og hjalp til med det som skulle ordnes til jul, men året som gikk ble den barnerike familien rammet av det som er aller verst for en barnefamilie som er avhengig av hva havet har å gi av rikdom.
Kreften rammet også familier på 1920 tallet og den gang var det ikke trygdeordninger som tok seg av regningen fra sykehus og behandling.

En liten jente kommer ned fra loftet og legger sitt hode i sin mors fang for å trøste og for å få trøst, det er stille i det i det lille kjøkkenet når jenta spør mor om de får en svisker til jul i år også slik far pleide da han satt på mjølkista i spisskammerset julaftenen og delte ut en sviske til hver. 
Hun har friskt i minnet at far døde i slutten av oktober dette året, da far ble rodd til Dolm Kirke gnikket den tolv år gammel jenta ett lite hull i isen på loftsvinduet så hun kunne se sin fars båre for siste gang, den var så hvit og fin i høstsola som skinte fra klar himmel.
Hun står på det kalde loftet og en tåre renner ned på vinduskarmen mens kisten med far sakte forlater øya, så smaker hun på tåren og oppdager at den er salt som havet hvor far var for det meste.
Tankene til mor streifet raskt over det den lille jenta spurte om og svarte, i år skal vi ha byggrøt med kveitemjøl og på juldan' ska vi ha ertersuppe med flesk Ester, sier mor.

Lille Ester ble ettertenksom da mor ikke bekreftet julens høydepunkt med en sviske til hver utdelt fra spiskammersdøra av far, med ett lysner de mørke brune øynene som er helt svarte i det dunkle lyset fra ovnsdøra som står på gløtt.
"Vi har da spekesild på sjåen og jeg kan hente for deg mor, for vi har da potet i kjelleren". 
Det sa far til bror Ingvar før han døde” Sett mye potet så har dokk mat Ingvar”
Mort og spekesild var vanlig kost på Langøya og barna var villige til å hente sild i tønna nede på sjåen, for da viste de hvor de la istersilda på fatet. 
Når mor sa vær så god ved middagsbordet leita øvde barnehender etter silda med ister for det var stas og godt med ister på poteten.
Når Ester titter opp på mor ser hun en tåre renne nedover det alvorlige ansiktet, mor tenker på hvordan det skal gå med barna og gården som er satt under gjeld for å få lån til fars behandling, som mislyktes og han ikke greide mer.

Oppe på skapet i stua står det ett brev fra formynderiet som mener barna må settes på legd og gården blir tatt under hammeren, det er da bror Ingvar som er nest eldst av barna kommer mor til hjelp.
Han tar Ester på fanget og sier dere skal ikke ligge flere ganger på talljen, når det er kaldt skal vi ha varme i ovnen og svisker skal dere få til jul alle sammen sier Ingvar.
Ingvar og bror Johannes arbeidet og fisket godt i sammen i flere år så søsken fikk forbli søsken og bror knuget ofte åren i sin hånd for å få endene til å møtes.
Ingvar ble som en far for sine søsken og de vokste opp til en stor og sammen sveiset familie som ikke hadde ordet julegave i sitt ordforråd!
Men en ting er sikkert, vi svalt ikke og bodde ikke mer i fjøset, vi overlevde på morten ”småsei” i trange tider og hadde en fin oppvekst sier Ester!
Hun kan ikke takke sin bror nokk for at han var bror!

Dette er skrevet den 14. desember 2010 og på min mor, Esters 100. årsdag om hun hadde levd, men dessverre gikk hun bort for tre år siden 97 år gammel. 
Som den siste av ti søsken som hadde hverandre og lykken var en sviske når ordet julegave ikke fantes.

Einar Brendboe

Eier/kildeEinar Brendboe
Dato2010
Linket tilEinar Brendboe; Ester Ovedie Olsdatter Rognan

» Vis alle     «Forrige «1 ... 43 44 45 46 47     » Lysbildefremvisning