Kjerringa var nærmest doven, og forsto seg lite på husmoryrket. Naboene måtte sy alt undertøyet hun trengte, og kallen måtte fare omkring i husene for å få dette utført. Ofte var han i Kvalen i dette ærend. En gang han kom, hadde han med seg noen alen tynt lerret som skulle bli til serk. Det ble dekket opp med brød, smør og kaffe til han, og etter overtalelser og mange godord, idet han stadig gjentok: "Nei, du ska' itj vøl derre base, Injbor. Du ska' itj hoil på å basa me' derre" - kom han seg endelig ned på en stol ved bordet. Men så visste han ikke riktig hva han skulle bruke den fremsatte tallerkenen til. Det endte med at han slog kaffe på tallerkenen, og den var ikke akkurat så hendig å drikke av. Så ble det hele til at stakkars Lorns helt ulykkelig ojet seg over alt sølet og fikk nesten ikke ned en matbit av forskrekkelse over sin egen ubehjelpsomhet. Lorns var ikke dum, tvert imot. Han var så ytterst beskjeden, og til dels taumkjørt ganske kraftig av kjerringa, hu Lorns-Anna. (Av lærer Morten Lossius f. 1889)