Lorns stakkar tedde seg nesten alltid som om han ba verden om unnskyldning for at han var født. Når han var på farten kunne han småspringe noen meter, mens tretøflene klapret på steinene, så gikk han raskt, men med ganske små skritt et stykke videre, så atter sprang han. Kom Lorns inn på butikken, sto han forknytt og ventet en stund. Så mumlet han plutselig: "Har du bø (brød) - asmus?" Så kjøpte han en sirupskake til 20 øre, ofte måtte han få på borg, og med kaka under armen diltet og småsprang han oppover til Ol-Hansastua, hvor han og familien bodde.
Kjerringa var nærmest doven, og forsto seg lite på husmoryrket. Naboene måtte sy alt undertøyet hun trengte, og kallen måtte fare omkring i husene for å få dette utført. Ofte var han i Kvalen i dette ærend. En gang han kom, hadde han med seg noen alen tynt lerret som skulle bli til serk. Det ble dekket opp med brød, smør og kaffe til han, og etter overtalelser og mange godord, idet han stadig gjentok: "Nei, du ska' itj vøl derre base, Injbor. Du ska' itj hoil på å basa me' derre" - kom han seg endelig ned på en stol ved bordet. Men så visste han ikke riktig hva han skulle bruke den fremsatte tallerkenen til. Det endte med at han slog kaffe på tallerkenen, og den var ikke akkurat så hendig å drikke av. Så ble det hele til at stakkars Lorns helt ulykkelig ojet seg over alt sølet og fikk nesten ikke ned en matbit av forskrekkelse over sin egen ubehjelpsomhet. Lorns var ikke dum, tvert imot. Han var så ytterst beskjeden, og til dels taumkjørt ganske kraftig av kjerringa, hu Lorns-Anna. (Av lærer Morten Lossius f. 1889)