Vi satt benket i bestestua da Ola og Krestafer kom inn. Sistnevnte hadde gått på kveldsskole noen timer hos sogneprest Jørstad, når han tredje- eller fjerdehver uke kom til Stein lørdag ettermiddag for å holde gudstjeneste i Kvenvær følgende søndag. Det gikk store ord om presten og hans ferdigheter i regning. Folk sa at han kunne regne i hodet hele regneboka, han behøvde verken papir eller blyant.

Ola la fra seg en stor pengepung på bordet. Den var strikket av tjukk, rød ulltråd, og sydd fast til en messinglås, bueformet og kraftig. Pungen var så stor og lang at Ola oppbevarte den dobbelt i lomma - et monstrum av en pengepung som ville ha tatt seg godt ut i hyllene på et museum. Ola hadde forresten en til av samme slag, noe mindre, og som han brukte til daglig.

Krestafer gikk gjennom regnskapet sitt, og gav seg god tid. Så kom han til slutningen, konklusjonen: Notbruket for sin del skulle ha en tredjedel av fangsten (svært rimelig, for det vanlige var halvparten), resten skulle deles mellom mannskapet. Og på hver lott ble det "tolv krona, fir å tjue å eit sjættedels øre". Krestafer så seg rundt, karene satt i stum beundring, ingen sa noe. Jeg for min del spekulerte hårdeligen på dette med ein sjættedels øre, hvordan det kunne gå til, en ettøring lot seg da ikke dele. Men Krestafer så seg rundt enda en gang og nevnte med stort alvor: "ein sjættedels øre".