Sildetoppen hadde imens flyttet seg til vestsiden av Sveeholmen, og enda lenger ute, og Kristian kastet en gang til. Det gikk bra til å begynne med, men så skar nota seg fast, og det var umulig å få løsnet notlinet fra botnen. Enda var det langt igjen før gjeinene nådde land, og nå var gode råd dyre.
Et annet notlag lå et lite stykke borte, avventende. De to lagene ble enige om gjensidig hjelp, mot halvering av mulig fangst, og det bortenforliggende laget lot nota si gå utenfor nota som satt fast, og Kristian måtte for annen gang denne dagen ta nota si opp av reinsjøen. Dette foregikk like bortenfor naustet i Sørsveen, og jeg hadde tatt færingen og rodd bort på sokna av nota, la båten fast i ei line fra kavelteilna. Jeg oppdaget at silda la åt notbelgen, og at det var minst tre favner ned på kavlene. Jeg dro en av fraårene til meg og kylte den ned gjennom sjøen så langt jeg klarte, like på innsiden av kavlene, og grep tak i den når den kom opp igjen, for å kyle den av sted på nytt - akkurat som ei skjemle.
Hadde silda først begynt å gå over kavlene, hadde intet kunne stanse den, og det hadde blitt bomsett for annen eller tredje gang. Imens arbeidet folkene om bord i notbåten og spellbåten som rasende, nota seg sakte og sikkert innover mot land, snart kavlet nota over det hele, og fangsten var berget. Det ble godt og vel 1100 hl, og for mitt bryderi fikk jeg to kasser sild, som jeg saltet til spekesild - den beste i sitt slag jeg noen gang hadde spist. Helt ypperlig vare, og passe stor - ca 10 på kiloet.