Tirsdag 25. april døde Rolf Fjeldvær på St. Olavs Hospital. Han ble innlagt bare noen få dager i forveien på grunn av en infeksjonssykdom. Før innleggelsen var han å finne i egen omsorgsbolig på Hitra Helsetun, og mer enn en gang ga han uttrykk for at han trivdes og hadde det godt. Rolf ble hele 91 år gammel, og som han selv sa: «Jeg er heldig og har god helse».

Rolf ble født på Ansens på Hitra, og her vokste han opp hos sine besteforeldre. I 1941–1942 tok han handelsskolen og etter det virket han som ufaglært lærervikar på Hitra fram til 1946. Da dro han til Tromsø hvor han ble i fire år og tok lærereksamen. Etter dette ble det giftermål, og tre år i Vardø som lærer.

I 1954 flyttet han med familien tilbake til Hitra, og her virket han som lærer i daværende Sandstad kommune fram til 1960. Da ble han skoleinspektør i samme kommune, og i 1964 skolesjef i den nye sammenslåtte kommunen Hitra.

Han hadde hele livet et brennende samfunnsengasjement, noe som naturlig førte til en politisk karriere og en lang merittliste.

Rolf var kommunestyrerepresentant både i Sandstad og Hitra kommuner, og var svært aktivt med på kommunesammenslåingen der fire kommuner ble til en i 1964. Nytt kommunesenter skulle bygges opp på Fillan; og nytt sentralskolebygg og nytt herredshus skulle bygges sammen. Her ble han formann i nemnda som ledet utbygginga.

Mest kjent ble han kanskje som stortingsrepresentant, og det var han for Sør-Trøndelag arbeiderparti i 16 år, fra 1965 til 1981. I Stortinget hadde han verv i flere komiteer, bl.a. som nestformann i samferdselskomiteen. Det er sagt at han på Stortinget var blant Trygve Brattelis mest betrodde.

Tiden på Stortinget ga også mange internasjonale verv, bl.a. knyttet til Stortingets gruppe av Den Interparlamentariske Union (IPU), medlem av Stortingets delegasjon til Nordisk råd, samt delegat til FNs generalforsamling.

I hele 15 år, fra 1979 til 1994, hadde han verv som riksrevisor.

Selv om hans ståsted i skolesammenheng var grunnskolen, så ble han også engasjert da det ble snakk om utvikling av det videregående skoletilbudet i Sør-Trøndelag fylke. I denne sammenheng hadde han blant annet verv i det fylkeskommunale utvalget som ledet planlegging og utbygging først på 1970-tallet.

Rolf stilte ikke til gjenvalg på Stortinget etter 1981. Selv begrunnet han det med at det kunne være «greit å komme skjebnen i forkjøpet». Vi kan vel ane hva han la i dette. Han valgte i stede å komme tilbake til Hitra og jobben som skolesjef, en jobb han hadde fram til han pensjonerte seg i 1988.

Hans samfunnsengasjement var nok først og fremst rettet mot de svake grupper. Dette kom klart til uttrykk gjennom innsatsen for å få etablert det vi i dag kjenner som Dalpro; en vekstbedrift som eies av Hitra og Frøya kommuner. Først ledet han styringsgruppen som beredte grunnen, deretter var han styreleder i 11 år etter at bedriften ble etablert. I Rolf sin ånd har denne bedriften utviklet et bredt tilbud til mennesker som ellers faller utenfor. Og bedriften har opparbeidet en solid posisjon. I 2016 ble den, som en av 220 slike bedrifter i landet, kåret til «Årets Vekstbedrift» med begrunnelsen: «Dalpro, har tatt i bruk naturgrunnlaget i lokalmiljøet som arena for vekst- og attføringsarbeid».

Året 2000 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull, ikke minst for sitt engasjement for svake gruppers rett til arbeid og aktiv samfunnsdeltakelse. Han har fra sine mange posisjoner forfektet at mennesker som på mange måter har hatt et svakt utgangspunkt i livet har positive verdier å gi til samfunnsutviklingen, og at dette også er deres fulle rettighet.

I 2014 ble Rolf tildelt Hitra kommunes ærespris. For sitt unike og mangeårige samfunnsengasjement i og utenfor kommunen, så er det vel lett å skjønne at dette var vel fortjent.

Rolf ble av mange plassert i bås som «kraftsosialist». Ofte av dem som legger noe negativt i det. Jeg oppfatter det som at det handlet om et ærlig og oppriktig engasjement for å bygge landet, velstand og arbeid for alle, gjerne basert på våre naturressurser og våre naturgitte fortrinn. Ordet «kraftsosialist» bør derfor heller tillegges betydningen «en hedersbetegnelse», i alle fall i Rolfs tilfelle.

Selv lærte jeg mye og ble motivert av Rolf. Han var «heil ved». En mann som ikke tydde til lettvintheter, og som ikke var ute etter personlig vinning. Uredd og tydelig var han som person og i sitt virke. Opptatt av det politiske håndverket som gir resultater, uten å ta eller få æren for det. I så måte uttrykte han lite begeistring for en utvikling der personfokuset synes å bli mer og mer viktig, ja viktigere enn selve politikken og sakene.

For de verdier og gjerninger han sto for, så vil jeg i takknemlighet og ærbødighet uttrykke: Fred være med Rolfs minne!