Forliset av D/S Elfrida 1959
I forbindelse med mine tidligere halvdokumentariske historier om kjente forlis langs Norges lange kyst, både i krig og i fred, ble forliset av d/s «Elfrida» også nevnt, og noen opplyste at de faktisk hadde seilt på dette skipet. Jeg gjorde da flere søk på Google, og fant etter hvert en del kilder med informasjon om dette forliset, noe som har resultert i denne dokumentariske historien. Jeg tar forbehold om eventuelle fakta-feil i kildene.
Skipet, med byggenummer 403 og en tonnasje på 2600 tdw, ble i 1926 bygget som D/S «Ilse L. M. Russ» ved Flensburger Schiffbau-Gesellschaft mbH & Co. KG. i Flensburg, Tyskland, og ble i september samme år levert til rederiet Ernst Russ i Hamburg og satt i stykkgodsfart. Etter å ha overlevd den andre verdenskrigen, ble skipet i juli 1945 beslaglagt av Ministry Of Transport i London, England, og omdøpt til D/S «Empire Conqueror». I 1946 ble det videre overtatt av Den Norske Stat som en del av krigsoppgjøret, og omdøpt til D/S «Ekornes». I 1947 ble skipet solgt til Tetlies Rederi A/S (Bjarne Tetlie) i Trondheim, registrert i Trondheim, og fikk nå navnet D/S «Elfrida».I desember 1959 var skipet på vei fra Arkhangelsk i Russland med trelast til Danmark, da det kom opp i et voldsomt uvær som varte i flere døgn. I en posisjon cirka 100 nautiske mil vest for Lista i Nordsjøen, rapporterte skipet om lekkasjer, og fikk etter hvert kraftig slagside til babord.Tirsdag den 8. desember, 1959, meldte kapteinen over Farsund radio at fartøyet neppe kunne holde seg flytende lenge. Skipet hadde sterk slagside og strømmen var defekt ombord. Redningsaksjonen ble ledet fra Farsund radio, og redningsskøyta "Fredrik Langaard", tankbåten "BP 28", Fred. Olsen-båten "Buffalo", det tyske skipet "Roland", to britiske trålere, "Umanak" fra Grønland, samt Amerikalinjens "Oslofjord", satte straks kursen mot oppgitte posisjon for å komme "Elfrida" til unnsetning. Klokken 00.05 den 9. desember kunne Farsund radio bare så vidt oppfatte "Elfridas" nødsender. Kapteinen meldte da at vannet sto oppunder dekk i maskin- og lasterom, og at skipet ikke kunne holde seg flytende til hjelpen nådde dem. Det ble skutt opp nødraketter fra "Elfrida" like før dette, men de ble ikke observert til tross for at flere skip oppholdt seg i oppgitte posisjon. Klokken 02.06 kom meldingen om at skipet gikk ned. «Vi går ned! Takk for all hjelp! Vi har satt ut vår styrbord livbåt og vil forsøke å forlate skipet”. Denne meldingen over Farsund radio fra kapteinen var det siste man hørte fra dampskipet "Elfrida". Sannsynligvis kantret skipet kort tid etter, og havets kalde og våte favntak tok 20 menneskeliv til seg.
Letingen etter vrakgods og overlevende fortsatte for fullt. På tross av iherdig leting gjennom hele natten hadde ikke skipet vært å finne på oppgitt posisjon. Senere korrigering av posisjonen viste at "Elfrida" befant seg cirka 100 nautiske mil lenger vest enn oppgitt. Det er helt på det rene at dette hadde gjort redningsarbeidet svært vanskelig, og sannsynlig vært avgjørende for menneskene om bord denne natten. Kystradiostasjonene hadde heller ikke radiopeileanlegg, slik at det hadde vært mulig for de på land å peile skipenes posisjon på sjøen. Onsdag formiddag observerte et fly fra Sola vraket av "Elfrida" flytende med bunnen i været, og bare kjølen var synlig over havflaten. "Buffalo" var en av de første båtene som fant vraket, og observerte flere lik som drev i sjøen med livbelter på. Alt håp var ute da Elfridas redningsflåte og to livbåter ble funnet istykkerslått og kantret etter et to dagers fortvilet søk av letemannskapene. Vraket av "Elfrida" gikk til bunns klokken 17.35 dagen etter. Mange familier satt ribbet tilbake etter det tragiske forliset.
Under en minnegudstjeneste i København få dager senere, i den Norske Sjømannskirken, sa sjømannspresten at det første skipet som ville passere der «Elfrida» gikk ned, skulle ha med en stor krans av hvite blomster, sammenbundet av silkebånd med de norske farger, for å legge på sjøen der «Elfrida» sank.
Under sjøforklaringen ble det antydet at skipet med los kunne ha gått innaskjærs store deler av turen. Men skipet var på den tiden regnet som forholdsvis stor i tonnasje, og skulle under normale omstendigheter ha greid seg. Skipperen hadde to etternavn og kom fra Bergen. Det ble sagt at han hadde utmønstringsforbud der. Men han mønstret på i Trondheim på nordgående etter å ha byttet om på etternavnene. Det var noe som virket litt rart med hele denne tildragelsen, men under sjøforklaringen ble det oppfordret til ikke å spørre om kapteinen, av hensyn til hans familie. Det ble også spurt om hvorfor ingen av de omkomne hadde blitt plukket opp av sjøen. Det ble svart at man under rådende værforhold ikke kunne risikere menneskeliv ved å plukke opp lik fra sjøen. Rederiet konkluderte med at det var ising som hadde fått båten til å kantre, og dette ble akseptert. En fikk til slutt inntrykk av at det hele ble dysset ned, og de pårørende ble derfor sittende tilbake med en følelse av at det hadde blitt lagt lokk på hele saken.?