Vi var glad da Hanna igjen tronet på kateteret i skinnvest og gullkjede. Enhver lærerinne med respekt for seg selv, hadde skinnvest og gullkjede den tida. Hver skoleveke varte i seks dager. Vi begynte klokka ni med fem timer à 50 min.i småskolen, og en time middagstid, og ti minutter friminutt. I storskolen var dagen på seks timer etter samme tidstabell, men med tolv veker skole. Senere ble skoletida utvidet til tolv og fjorten veker etter samme tursystem. Dette var to veker skole med fire veker fri mellom turene. I fritida skulle vi lese gjennom leksene til neste tur. Vi hadde salmevers, heimerekning og avskrift, samt stil til eksamen. Hvert år var det årsprøve med oppbud av kretsformann og tilsyn. Da skulle vi kunne våre ting. Læreren kunne slå ned på oss hvor som helst i årspensumet. Ellers fikk vi vel karakterer etter det han mente om våre prestasjoner gjennom året.

Vi var seks elever som gikk ut av Akset skole i 1917. Hans Mastad, Inga Haugen, f. Mastad, og jeg lever ennå (1977), men de tre andre, Jens Heggvik, Olga Akset og Olette Aksetøy døde i meget ung alder. Vi var alle så gode kamerater. I storskolen var det til vanlig 14-15 elever. Første året i storskolen hadde vi to lærere, Myhren og Mork. Så var H. O. Holmeseth fra Sunnmøre lærer i tre år. Høsten 1916 ble så Emil Herje tilsatt, og vi fikk lærer sammen med Ansnes krets. Herje var alt vi kunne ønske oss både som lærer og kamerat, og vi har mye å takke han for. Det var forresten Herje som gjorde opptakten til min lærerutdanning.

Utrustninga til skoleturen og ferden til Akset var ofte problematisk, særlig vinters tid og i uvær. Forberedelsene begynte søndag kveld. Da la vi ned i laupen, korga eller nisteskreppa, maten for veka. Det var brød og potetkake, smør og surost, en pose byggmjøl og litt flesk og kjøtt samt flatbrød og ei flaske med sirup. Skolebøkene var ikke flere enn vi fikk plassert sammen med det øvrige. Fisk, sild og poteter i ei sinkbøtte samt tretøfler hørte med, og om vinteren skeiser og "purker", muligens ski. Mandag morgen fikk vi nysilt melk i et spann. Alt var i orden, og skoleturen kunne begynne.

En tid var vi sju storskoleunger på Mastad og Mastadøya. Alle skulle ha skyss mandag og hentes lørdag. Som regel kjørte man med en færing, noen ganger med to. Skyssen gikk på omgang med to skysskarer i hver båt. Vi måtte altså fare sjørveien. I godvær gikk det greit, men det kunne by på problemer i vintermørke med storm og snøfokk. Likevel kan jeg ikke huske mandagsforsømmelser. Først gikk turen heimefra til sjøen med "pikk og pakk". Omsider var en skokk unger og kaller samla ved sjøen. Ved fjære sjø kom vi fram til Nausta uten større strev, men ved flo sjø, måtte vi over berg og bratte for å komme dit. Så var det å få ut båten og komme seg ombord. Men det var vanskelig grunnet lang fjære og tangkledde steiner. I pålandsvind var det nokså mye drag. Endelig var alt ombord. Melkespann og matkopper i midtrommet. Jentene i fram- og bakskotten, mens guttene ble satt til årene, og det bar utpå "bøljan blå". Som oftest rodde vi "utom" fram til Akset, og der delte flokken seg fram til sine respektive vertsfolk. I storm derimot gikk ferden inn gjennom "Navarsholet" (men det falt tørt på fjæra) eller gjennom Storstraumen inn i Vågan og så ut igjennom Fættastraumen. Når straumen bar kraftig, måtte vi gå over land og leie båten gjennom straumen mens en mann var ombord og staket. Så gikk vi fra Fætten eller Kjedalen fram til Akset. Det hendte noen ganger at læreren ikke kom fram grunnet været. Da hadde vi ekstra moro i skolestua med både bryllup og barnsøl.

Ellers hadde vi det trivelig. I friminuttene leikte vi mye sangleiker. Noe som synes å være forsvunnet fra skolegårdene. Både guttene og jentene var med.Ungene fra Heggvika, Aksetøya og Stranda var også på Akset i vintervekene. Ei tid var det ti-elleve fremmedunger fordelt hos Andrea, Jens og Martin Akseth, i tillegg til deres egne husfolk og unger, og dette uten vederlag. Vi hørte aldri vondord fra noen enda det om ettermiddagene kunne gå temmelig livlig for seg når et dusin unger og vel så det, var på farten. Jeg bodde hele tida hos Matea og Martin Akseth. Matea var en myndig, men rettferdig dame. Hun hadde oss under full kontroll.

Den tida sto forresten alle husa i et felles tun, der huset til Olaus Akseth nå står, så det var nok av muligheter til leik og moro.Det snakkes så mye om hvor fælt det er at barna bor borte. Jeg for min del ville ikke unnvært skoletida på Akset, takket være vertsfolka og samholdet oss imellom. Det skulle vært i dag! Ære være dem på Akset for det de gjorde for oss. Nå er skolehuset borte for alltid, og alle dem vi var sammen med. Men de gode minnene lever. Jeg kan ikke unnlate å nevne Hansine Akseth. Hun var rengjøringshjelp og opptenner i skolen. Vi og Hansine var på bølgelengde.