Den tillatte
slepetiden fra dyrene var skutt til de måtte være i land ble også stadig
innkortet. l tillegg var det høylytte protester fra lokalfiskere mot all
forurensningen som anlegget sto for. Laksenotfiskerne var særlig plaget. Som et
resultat av dette ble virksomheten i 1923 besluttet flyttet til Hestnes ytterst
i Strømfjorden på Hitra, og den siste driftssesongen i Vingvågen var i 1925.
Våren
etter var Hestnes Hvalstasjon
operativ med tre hvalbåter hvorfra det ble fanget storhval, og i den
første sesongen ble det brukt sjøfly til
å speide etter hval. Det var flypioneren Leif Lier sto for denne virksomheten. Med
sitt store behov for sesongarbeidere ble hvalstasjonen på Hestnes raskt en av
de viktigste arbeidsplassene i distriktet. Bebygd grunnflate av fabrikk,
kontor, direktørbolig, funksjonærbolig, bolig til ledelsen for pelsfarmen etc utgjorde 4400 m2. Anlegget var utstyrt med flenseplan, kokeri, meltørke og
mølle for tørking og maling av grakse til mel. I tillegg var det en pelsskinnavdeling med et areal på to dekar.
Anlegget
hadde eget lysverk som også ga strøm til en rekke avtakere.
Bedriften
sysselsatte omlag hundre mann i sesongen inkl. båtmannskapene. I juli og august
ble det som regel arbeidet 2 skift. Av bestyrere kan nevnes Thorleif Børnick som var ved hvalstasjonen fra 1946 til 1951.
Et
gjennomsnittsår ga ca 100 hval, men enkelte år kom fangsten opp i både 150 og
180 hval. Produksjonen av olje for et gjennomsnittsår utgjorde 200 tonn
hvalmel.
Selskapets
reve- og minkfarm ble etablert i 1938 med en meget betydelig bestand på 200
avlsdyr. I 1952 hadde farmen 30 rev og 400 mink. Årsproduksjonen var ca 1000
dyr.
AS
Norsk Hvalfangst eide også Hitra Canning AS på Hopsjø som ble overtatt i 1944.
Fabrikken ble bygd av Edvard Neerland i 1917-18.
I
flere år hadde eieren Kristian Gjølberg
syslet med tanken om et flytende kokeri, dette hadde jo vist seg svært så
effektivt på den sydlige halvkule. Men unntak av primitivt utstyrte seilskuter
så hadde ikke denne såkalte pelagiske hvalfangst blitt prøvd i nordområdene. Det ble etter hvert kjøpt inn brukte båter til dette formålet, en av dem var "Pioner". Dette var imidlertid en meget kostbar virksomhet som da også opphørte etter hvert, og fra 1937 ble det aldri gitt konsesjoner til bruk av flytende hvalkokerier her nord. Hvalene ble igjen tatt i land på Hestnes for videreforedling.
Etter
1945 ble fangstflåten modernisert, og utenfor Titran i 1947 fanget Hvalbåten
«Femern» den største hval som noen gang er tatt på den nordlige halvkule. Det
var en blåhval på 93 tonn.
Siste
sesong ved Hestnes hvalstasjon var 1962. I 1963-64 forsøkte de seg med
sildoljeproduksjon men dette ble ingen
suksess.
***