En prekesøndag var det svart av folk ute på kirkebakken ved det vesle gudshuset. Mange var nok kommet ens ærend til kirken denne dagen for om mulig å få et glimt av amerikafareren. Jo, der sto han, med en stor flokk av ung og gammel rundt omkring seg. Kresten hadde lys sommerdress, bløt filthatt, brune sko - neppe noen hadde vel sett slike fine sko før - dessuten hadde han spraglet vest, som gjemte et digert gullur, og tvers over maven spente en massiv gullkjede. På fingrene hadde han flere ringer, og dessuten var han bevæpnet med en vakker spaserstokk med sølvhåndtak. Spaserstokken hadde han plassert rett foran seg, og lot begge hendene hvile på handtaket, mens han meget nedlatende pratet i vei med de omkringstående, som var fulle av undring over alt det Kresten hadde opplevd på den andre siden av dammen. Svært ofte tok han lommeuret opp, lot kapselen springe med et knepp, og gav seg god tid til å kontrollere tiden. Nedskriveren av dette sto ganske nær og bivånet forestillingen med den største interesse. Det som undret meg mest var hvilken nytte Kresten kunne ha av spaserstokken mellom storsteinet mark og mengdevis av breinhætt. Mens han sto der og skrøt av alt det storartede der borte i junaiten, kom han Bernt (Bernhard) gående og sluttet seg til flokken. Han var også nettop kommet hjem fra landet over there, med et opphold der borte på vel to år. Kresten gikk straks over til engelsk og pratet opp etter vegger og ned over stolper, og når de to engelsktalende lo til hva de sa, skrattet også tilhørerne med, uten at en eneste en skjønte et kvekk av hva som ble sagt. Det var mest Kresten som snakket. Bernt hadde øyensynlig noe vanskelig med å få munn- og tungestillingen i de rette folder, tungen kom liksom på tverke inne i munnen på han Bernt. Derfor ble det ikke stort mer med ham enn you know, oh yes, I see, sure, well etc.

I sine helt unge dager hadde Kresten oppholdt seg mye hos sine to farbrødre, som drev landhandel og kjøp og salg av fiskeprodukter, hertil kom et betydelig gårdsbruk. Kresten fant snart ut at her kunne han gjøre litt forretninger, og anskaffet seg nøkkel til butikkdøra. Til stabburet var det heller ikke vanskelig å skaffe seg adgang. Og så gikk han i gang med to villige hjelpere i Mogens og Haldor, sistnevnte bare unggutten. Ved hjelp av sine assistenter rundstjal Kresten onklene sine etter beste gangsteroppskrift. Et rikholdig utvalg av varer ble stjålet fra butikken, til og med hele tøystuver, men først og sist penger fra den ulåste pengeskuffa. Kresten passet imidlertid på at mindre beløp ble tatt hver gang de opererte på butikken. Dette for å forsøke å skjule at det hadde vært ubudne gjester på ferde. Fra stabburet forsvant det fenalår og andre lekre saker. En gang reiste Kresten og hans hjelpere av sted med en hel fleskeskinke uten at eierne reagerte. Når det gjaldt butikkvarer, visste ikke den ene broren hva den andre foretok seg med hensyn til kjøp og salg. Var pengeskuffa litt slunken i innholdet, eller at varer var borte, trodde den ene at den andre hadde brukt pengene, eller solgt varene, uten at de konfererte nærmere om dette. Tyvgodset ble av banden gjemt i en bergkløft på et avsides sted for nærmere avhenting. Så kunne det hende at alle tre tok rutebåten til byen en vakker dag og etablerte seg i Brattørveita for salg av de medbrakte varene. Når de så etter et par dager igjen dro heim, var de ganske bra beslått med penger, og adskillig erfaring rikere. De to handelsbrødrene bokførte aldri varene sine. Regninger som kom ble ganske enkelt hengt på en spiker nær pengeskuffa til betaling fant sted. En lite betryggende måte å behandle slike ting på, særlig i forretningslivet. Kresten og hans to kompanjonger ble etter hvert dristigere fordi deres forretning gikk så glatt. Så, etter et års forløp, eller kanskje vel så det, hendte det en dag at en av brødrene fant en femtikroneseddel stukket inn mellom to steiner like ved trappa til butikken. De begynte å overveie situasjonen og fant løsninger på litt av hvert. Det varte heller ikke lenge før Kresten måtte tilstå, samtidig som han fortalte hvem hans medskyldige var. Men brødrene behandlet saken i all stillhet, intet måtte komme ut foreløpig. Imidlertid hadde politi og påtalemyndighet for øvrig fått greie på det begåtte tyveri, og satte i gang etterforskning, trolig av generalpreventive hensyn. Da avhør skulle foregå, var Kresten forduftet. I det øyeblikk politiet kom, var han på vei over atlanteren. I all stillhet hadde den ene onkelen sørget for amerikabilett til ham. En av hjelperne hadde også dratt sin kos. Den tredje, og yngste, hadde ingen som helst mulighet til å foreta seg noe, og han ble da også hektet. Kort tid etter dommen ble han sendt til Kristiania for halvannet års fritt opphold i Botsfengslet.

Nå var altså Kresten kommet tilbake, og folk spekulerte på om det ville bli gjort noe med ham i strafferettslig henseende. Men saken var trolig preskribert, og onkelen hadde øyensynlig ingen lyst til å bringe sin håpefulle brorsønn opp i fortredeligheter, for det hele var jo halvt glemt for lenge siden. Det ble fortalt at Kresten hadde kone og barn i Amerika, og når han kom hit alene, mente mange at det hadde begynt å bli litt for varmt for ham der borte i statene.

Hvorom allting er: Kresten begynte å utfolde stor aktivitet her på bierget, og fikk leid et jektefartøy som han seilte til Orkanger med hvor han kjøpte en last med bygningsmaterialer. Vel kommet hjem gikk han straks i gang med å oppføre en ganske stor stuebygning i en noe egenartet stil. Han hadde allerede kjøpt 10-15 mål av ei øy nær farleia, og da stuebygningen sto ferdig, gikk han i gang med å bygge ei brygge som i annen etasje ble innredet til butikklokale. Han bygde også kai, og nok ei brygge hvor han i første etasje innrettet tranbrenneri. Han gjorde mange turer til Orkanger med jekten, og kom tilbake med trelast av mange slag, som han solgte til rimelige priser. Butikkhandelen gikk strykende til å begynne med, og kunder kom fra nær og fjern. Handelsmannen på naboøya fikk nok merke nedgang i omsetningen. Kresten ansatte en yngre bror av seg som handelsfullmektig. Til å stelle huset for seg hadde Kresten fått tak i en kusine.

Slik gikk det noen år, konjunkturene svingte også for Kresten, og det dabbet av med handelen og omsetningen. Kanskje fikk ikke Kresten sjanse til å gjøre et varp som kunne monne noe. Hvorom allting er - han overlot snart hele forretningen til broren, visstnok uten vederlag, og snart var han på vei til Amerika for annen gang. Hvorfor han fikk det så travelt, er det neppe noen som vet sikkert, men mange ville ha det til at det sto i forbindelse med at hans husholderske var blitt gravid.

Et par år senere spurtes det fra Amerika at Kresten var død - skutt på sitt værelse i det hotellet han drev i New York. Hva han da kan ha rotet seg bort i, er det vel ingen som vet, kanskje han falt på sine gjerninger. Dette hotellet hans skulle ha en meget tvilsom standard ble det sagt, og der fantes sikkert gjester som ikke tok det så nøye når en skyter kom i aksjon.