Å bli husløs under slike omstendigheter var nok slettes ikke lett, men hele den store familien på 12 personer  fikk flytte inn hos naboene i Ottervika. Sønnen Ole Anton (ikke født da dette skjedde) forteller at huset til naboene i Ottervika var på en og en halv etasje, bestående av 3 loft, så det ble nok trangt om plassen når den store nabofamilien flyttet inn. De fikk imidlertid ordnet seg på en noenlunde tilfredsstillende måte. Et ordtak den gang var: Der det er hjerterom er det husrom. Og hjerterom må det i aller høyeste grad ha vært hos familien Anders Ottervik. 

Anton gikk umiddelbart etter brannen i gang med å bygge nytt hus for seg og familien like ved brannruinene, og nystua var innflyttingsklar i god tid før jul samme året. Der ble det etter hvert født ytterligere fire barn, hvorav Ove Emil kom til verden som den første i det nye huset den 7. desember 1931.

Til historien hører at Anton og eldstesønnen Ole kom bort på sjøen den 3. oktober 1936. Motorbåten deres ble ikke brukt akkurat denne dagen, i stedet rodde de for å spare drivstoff. De to ble aldri funnet. Hun var nok en meget sterk dame, Magda. En tid etter at ektemannen og eldstegutten druknet fikk hun solgt motorbåten, som hun fikk såpass for at hun kunne kvitte seg med det meste av gjelden Anton pådro seg i forbindelse med byggingen av nyhuset i Jektvikskaget.