Mellom 1804 og 1813 ble fire av Asmundvåg-gårdene kjøpt av Parelius på Hopsjø fordi gårdmennene i grenda ble syke og døde. Noen tiår senere ble stedet igjen rammet av død og elendighet. For i 1872 må noe spesielt ha rammet bygda, for på fire av de seks brukene døde det ti barn i løpet av noen få måneder det året. Før tragedien inntraff bodde det omtrent 20 unger født etter 1860 i den vesle bygda Asmundvåg.

Sønn av den første fyrvokter på Børøholmen fyr

Andreas Kristiansen og Anna Jørgine Antonsdatter fra Grindfaret fikk sønnen Arvid i oktober 1904. To måneder senere giftet de seg.

I 1937 satte Arvid Kristiansen opp eget hus på eiendommen Høgheim i hellinga ovenfor Langfjæra. Det var et spesielt hus. Kjøkkenet lå som en tarm innenfor entreen i kjelleren, mens stuer lå ovenpå og soverommene aller øverst.

To av Arvids dikt

Astrid ble født i 1927 på Lya, pikenavnet var Tande og hun vokste opp som den nest eldste av fem søsken, det var vanlig at barna fikk ta del i arbeidet på gården fra de var ganske små.

Historien ligger vedlagt som PDF

En historie som huskes

Butikken ble startet på Strømsøra med innehaver Jonas Henrik Strøm. Firmanavn var: Jonas Strøm & Sønner. Oppstart var 9. april 1927. Fanejunker Jonas Henrik Strøm f. 07.11.1861, fikk den 01.04.1927 utstedt Handelsbrev av Lensmanden i Hitteren. Handelsbrevet ble registrert som hjemmel for Jonas Strøm og Sønners – handelsrett, med virkning fra 09.04.1927. Vareutvalget var nok ikke stort, men de mest viktige dagligvarer var å få kjøpt her.

Denne historia er henta frå Tingbok for Fosen 1808-1813. Det var alminnelig haustting på Hopsjøen for Hitra tinglag i september 1812, innført i protokollen frå folio 860 til 864. Den 25.september sto «den residerende Cappellan til Hitteren Herr Stabell» fram for tinget og fortalte følgande:

Anton og Magda bodde med sin familie i Jektvikskaget i Faksvågen da huset deres, som ikke var assurert, brant ned til grunnen en januardag i 1931. Magda og Anton hadde en stor barneflokk, og det var hele 9 barn i alderen 0 til 18 år på gården, og fire av var under 6 år, da dette tragiske hendte.

I 1918 bodde Edvard Dahl med kona Louise og deres familie på en gård i Breivika på Fjellværøya. Så kom spanskesyken. I løpet av fem uker denne førjulsvinteren – fra 4. november til 14. desember – døde fire av deres barn i sine beste år.

I forbindelse med mine tidligere halvdokumentariske historier om kjente forlis langs Norges lange kyst, både i krig og i fred, ble forliset av d/s «Elfrida» også nevnt, og noen opplyste at de faktisk hadde seilt på dette skipet. Jeg gjorde da flere søk på Google, og fant etter hvert en del kilder med informasjon om dette forliset, noe som har resultert i denne dokumentariske historien. Jeg tar forbehold om eventuelle fakta-feil i kildene.

Hernesstrømmen var husmannsplass under Gangstø til 1853. Den siste husmann der, Ole Olsen, kjøpte plassen det året for 125 spesidaler.

A/S Norsk Hvalfangst ble etablert i 1921 med oppstarten av Vingvågen Hvalstasjon etter at Statens Hvalfangstkontor hadde drevet virksomhet der siden 1918. Snart fant man ut at Vingvågen lå litt for langt «inn i landet». Fangstbåtene ble også tvunget til å dra lengre og lengre ut for å finne hvalen.

Akkurat på den tida da 1700-talet ga seg ende over, kom to brør med etternamnet Jæger flyttande frå Skjørøya i Jøssund sokn i Åfjorden til Hitra. Den eldste var Albert Früchtnicht Jæger. Han var fødd på Skjørøya i 1760 , og av namnet forstår vi at han var i familie med handelsmannen Albert Früchtnicht, som budde i Knarrlaget på Ulvøya eitt hundre år før.

Maren Johanne Olsdatter ble i 1848 dømt til døden. Hun ble født på Jelsøya i Kvenværet i 1811. Faren het Ola Larsen og moren var Randi Jonsdotter.

Anne Jonsdatter, var taus på gården Lein i Stadsbygd da hun traff Isak Jensen, som kom fra Håssåker. Det er ikke bevist hvor Anne kom fra. Noen har hevdet at hun var datter av Jon Barman, men dette er neppe riktig. Sannsynligheten er svært stor for at hun var datter av Jon Larsen Ysland og Siri Hansdatter Fjølås fra Lensvika.

Isak var en pertentlig herremann. Han var oppriktig og ærlig med alle og kjent som en svært så rettskaffen mann. En periode ble han betrodd formannsjobben i trygdenemnda. Isak hadde en veldig god hukommelse og mange så på ham som et levende oppslagsverk.

Om Jakob Halvorsen Strøm av Jonas Henrik Jonsen Strøm

Johannes Benjaminsen og Anna Evensdatter var på utkikk etter noe eget. De bodde ei kort tid både på Fjellværøya og Gåsvollan før de i 1890 fikk kjøpt halve Halsan.

John og Gusta bodde i hovedhuset på Ner-Halsan, og allerede i 1919 tok de over farsgården. John var blant annet medlem av ligningsnemnda og forsorgsstyret. Gusta var også etterkommer av Isak Jensen. Hun var oldebarn av Isaks sønn Johan.

Tordis Kjølsø fortalt til Einar Brendboe i 2012

Litt om dagligvareforretningen K.H.Norbotten & Co.
og innehaverne Elfrida (1923-2005) og Karl H. Norbotten (1922-2009)
og litt om konkurrenter og om fortsettelsen.

Han markerte seg med flere norgesmesterskap, med Kongepokal og hadde et navn i internasjonal friidrett i midten av 1970-tallet. Ungdommen fra Strand på Innhitra reiste til Trondheim for å skaffe seg utdannelse. Han oppdaget fort at han kunne løpe fort og lenge, fortere og lengre enn de fleste, og den gang var det stas med langdistanseløping i Norge.

Handelen på Hopsjø tilbake gjennom tidene er rikt dokumentert, bl.a. av Mauritz Fugelsøy i Hitraboka bind II, og også på www.hitterslekt.no, nevnt under de respektive driverne av stedet.

Ut på forsommeren 1902 spurtes det ute i fiskeværet at'n Kresten var kommet heim fra Amerika. Folk snakket og undret seg; var han virkelig kommet tilbake? Og hans barndoms- og ungdomsbravader ble rullet opp på nytt. Ja, for han hadde nok vært en vill krabat, ikke til å biksle, ikke til å holde hel. På skolen gikk det dårlig, gammelklokkeren kom ingen vei med ham tross daglig avstraffelse. Skammekroken og gjensitting var vanlig kost for Kresten, og skolelæreren var ikke redd for å dele ut en lusing i ny og ne, eller la linjalen danse over fingertuppene hans Kresten, men like lite hjalp det. Kresten var forslagen og slu som få, og ofte forsto han å skjule sine fantestykker, slik at kameratene undertiden fikk unngjelde.

Faren til Lars, Peder Nilsen, var bruker på gården Klauset på Otrøya i Midsund på Møre fra ca 1814. Han kom da fra Bergen. Lars Pedersen var bruker på Klauset den siste tiden før det endte i en konkurs. Klauset ble solgt på tvangsauksjon i 1826 etter at et skattekrav fra futen på omlag 45 spesidaler som Lars og faren ikke betalte.

Even ble gift med ene datteren til Ol-Hansa, Anna het hun, og skjenket sin mann 3 barn - Peder, Gustav og Nikoline. Ikke mange år etter døde Even, og så giftet Anna seg på ny med Lorns fra Nessa (opprinnelig husmannsplass under Gangsta i ytre Kvenværet).

På anmodning har barna: Leif-Gunnar, Håkon og Bjørg skrevet følgende korte biografi om sin far Lyder Aune og mor Gerd Borgny Aune:

På Mastad var skolegangen et kapittel for seg. Mastad og Akset var en skolekrets og hadde lærer sammen med Ulvøya. Før 1909 skiftet man skolested, det var et halvår hos Martin Akseth og et hos Andreas Mastad. Så ble det bestemt å bygge skolehus, men hvor skulle huset stå?

Skrevet av Ole L. Haugen, ordfører Hitra kommune. Adresseavisen 03.05.2017:

Halvor var sonen til Arnt Anderson og kona Kari Persdotter på Skei i Vinje sokn. Han var fødd 14. august 1795 og døpt 16. august i Vinje kjerke (Kjerkeboka for Hemne 1795-1818, fol.41b).

For om lag 200 hundre år siden fikk Nils Justesen på gården Eid i Fillfjorden på Hitra en berømmelse som jordbruker, som har gitt han en plass i Norges historie.. Det er et eventyr at slikt kunne skje i ei tid da jordbruk var lite påakta ute ved kysten.. Hvem var nå Nils Justesen?

Det var på høstparten inne i Straumfjorden det såkalte storsildåret omkring 1880. Det var masser av sild, og mange notbruk, men ikke alle fikk fangst av betydning. Førsteklasses vare denne silda - "meddelsild", "stor Kristianiasild", 2-3 strek sild, ca. 4-5 på kiloet. Notbas Petter Midtsian fra Sistranda hadde kastet på sild borte ved Håvikberga mange ganger uten å få så mye som ei steiksild.

Ole Arntsen fra Balsnes og Ellen Ellingsdatter fra Fillan bosatte seg i Langfjæra like etter 1800. Før det hadde Ole også bodd på Uttian. Det viser Sjølegden fra 1804.

Og om nokre av dei som budde her

Skreddarøya er ikkje ei øy. Ho er ei lita halvøy, så vidt. Frå Skreddarøyvatnet, eit brakkvatn, som somme kallar Skreddarøyvågen, og over til Bonåkervågen er det på grunn av eit bekksikkel, ei blautmyr og ein dam så vidt Skreddarøya heng fast i Dolmøya. Men i austre enden av Skreddarøya, der Skreddarøyvatnet møter Dolmsundet ved Skreddarstraumen, klorar Skreddarøya seg fast til Dolmøya med ein gammal demning, ein fint oppmura steinvegg, som regulerte vatnet til ei kvern og eit stamperi som ein gong stod her.

Det var en dag at oppgjør skulle foregå hos Ola i Gjøssøya for sildelott. Det hadde ikke vært like stort mannskap ved alle stengene, og Ola hadde fått overtalt sønnen, han Krestafer, til å regne ut lottene. Ellers var han aldri med nota, den brydde han seg ikke noe om.

Reidar ble aldri fortrolig med noen traktor, men hest hadde han hele tiden. Dessuten hadde han en flott karjol. Han var en flink, tradisjonell bonde. Antakelig var det ingen andre på Ansneslandet som kunne traktere ljåen som Reidar. Da han solgte en tomt i Bakken til Karl og Sigrun Fjeldvær, var betalingen et jordstykke i Vardmyra som hørte Anton Nesset til. Dermed fikk han utvidet litt, samtidig som han drev med nydyrking oppover mot Merradalshalsen.

Eigedomshistorie handlar om makt i samfunnet. Den som har eigedom, har også makt - slik
var det før, og slik er det no. I andre halvdelen av 1600-talet får vi dette tydeleg demonstrert
i norsk og dansk historie, og i vårt område er Ansnes heilt sentral i denne utvilinga.

I 1899 skjedde det en tilvekst til handelsstanden i Kvenvær. Det var Jac. Paulsen som kom fra Trondheim og tok til å reise et handelssted på den vesle øya Risøya, Risøysund.

I 1944 var det bra med sild, fin-fin vare. Et notbruk fra Dolmøya (Kristian Jegtvik som notbas) kastet like ved Sveen i Dolmsundet. Silda strøk sin vei, og karene tok opp nota tå reinsjøen, og gjorde den klar til settings igjen.

Skumfossørene er et stort område på omkring 1700 mål myr og snaufjell som ligger 5 km fra Gryta i Kvenvær uten kjørevei innover, og ligger omtrent midt mellom Gryta og Laksåvika

Når vi forteller historier fra riktig gamle dager, er det ofte de dramatiske fortellingene som blir trukket fram. Om vi sammenligner historia med havet, så er hverdagene de mange tusener av små bølger, som vi knapt legger merke til. Det er de enkelte svarte bårene med rykende skumtopper vi ser. Det er de historiene som skiller seg ut fra hverdagen, og det er de som blir husket. På denne måten bidrar historiefortellerne til å gi et skeivt bilde av historia. Det er jo hverdager det er flest av.

Den 11.oktober 1784 sto Tomas Peter Henriksen Dons fram for rådstueretten i Trondheim og avla eid som handelsborgar på «Borgerlejet Rørøen»[1], så han hadde nok tankar om å fortsette det som faren hadde bygd opp. Men same året vart det på nytt halde auksjon på Rørøya, denne gongen over lausøyre hos Tomas Dons[2]. Han må ha vore hardt pressa økonomisk. Noko må ha skjedd. Kanskje hadde han slått for stort på.

Et stort problem for fiskerne var avsetningsmuligheter for fersk hyse (kolje) i sommerhalvåret. Den blir fort blaut i kjøttet, og i løpet av et døgn, eller mindre, var fisken betydelig verdiforringet. Fiskerne måtte la hyså i fred, for handelsmennene kunne ikke kjøpe, bortsett fra ganske små partier til ubestemte tider.

Karens Wedøs familie, mora Birgitte Nilsen og Karens søsken, ble som flere tusen andre familier i Finnmark og Nord-Troms tvangsevakuert under andre verdenskrig. Før det kommer så langt rømmer Birgitte Nilsen og hennes tre gjenlevende barn fra hjemstedet når evakueringsordren blir gitt i november 1944. Birgittes mann, Guttorm og den 16-årige sønnen Johan, omkom begge i en båtulykke i mars samme året.

Det var under et flyoppdrag i samband med luftkommando-oppdrag at ulykka skjedde. Sersjant Strøm og løytnant Strømmen var innover distriktet i hvert sitt Spitfirefly og de hadde hele tiden samband med hverandre gjennom radio, samtidig som de hadde samband med flystasjonen på Værnes.

Skrevet av Einar Brendboe morens 100-årsdag i 2010.